Vi har alle vår pris.

Min er tydeligvis 10 kr...

Jeg ble gubbe her om dagen for 10 kr.! Det var ikke en gang en blank tier, det var to femmere. Hva? Hvor? Hvordan? Nå skal du høre her...

Jeg er allerede litt halvgubbe da jeg har fått som vane å ta en kikk på kvitteringen mens jeg forlater butikken etter å ha handlet mat. Det er greit å se om noe er slått inn én gang for mye eller om du har fått en glad-pack (sixpack) med øl gratis. Sistnevnte skjer til min store glede overraskende ofte.

Jeg har jo tidligere kost meg med temaet udugelige ansatte her i bloggen, og dette gjelder i høyeste grad også de som sitter i kassa rundt omkring.

Jeg har etter min mor arvet mye, inkludert noen av hennes Rainman-egenskaper. Alt som har med tall å gjøre - telefonnumre, fødselsdatoer, hendelsesforløp i dato og klokkeslett for 3 eller 32 år siden osv - sitter som regel hos henne.

På vei til bilen la min interne Dustin Hoffman av en eller annen grunn merke til at to pakker ost var slått inn med 5 kroner for mye hver seg.

Det var her det fatale skjedde.. Jeg gikk inn i butikken igjen! Forklarte for damen bak skranken at det ikke gjaldt 5´erne - men prinsippet, at sånt skjer meg hele tiden og at jeg nå var lei. Kvinnemennesket svarte med å rope etter en kollega for å passe skranken mens hun "måtte inn å sjekke en pris" som hun så diskrét (*host) proklamerte det til alle folkene i hele kasseområdet.

I det hun forsvant inn i butikken og hennes kollega ankom for bare å stå og se på meg - vi hadde jo ingenting å prate om i det hele tatt - var jeg glad skranken var såpass høy at jeg kunne legge pannen nedpå den og tenke nøye gjennom hva jeg nettopp hadde gjort.

Og tid fikk jeg nok av; jeg og skammen, pannen min og skranken som luktet en blanding av vaskemiddel, trespon og utallige hender som hadde hvilt seg på den.. Det varte og rakk mens tusenvis av tanker rant gjennom hodet mitt. Det som fristet mest var selvsagt å reise hodet igjen for rett og slett å gå, men det ville gjøre nederlaget totalt.

Omsider kom hun tilbake, nikket anerkjennende og ga meg min skammens mynt i retur. Jeg gikk ut av butikken 20 år eldre, knugende på mynten som brant i hånda. På vei hjem passet jeg på å ta en solid brekksladd i svingen bortenfor blokka mi og da jeg pakket opp varene var jeg glad for at jeg tross alt hadde kjøpt både Pondus og Larsons Gale Verden på min fatale handletur.

Jeg gir meg ikke så lett!

Homofile signaler

Det skjer i blant at jeg befinner meg som sjekkeobjekt for homser. Helt straight at sånt skjer. Det er bare å forklare at det ikke er min greie. Jeg innser at jeg kanskje burde kutte på mascara-bruken når jeg går ut. :P (Ja da.. den var dårlig)

Det interessante og ikke minst - som jeg ser det - verdifulle er leksjonene som dukker opp i denne situasjonen. Det tradisjonelle kjønnsmønsteret gjør mannen - altså meg - til den offensive i den klassiske sjekkesituasjonen. Nå er plutselig alt snudd på hodet. Men dette skjer jo også når kvinnen er offensiv, kan du tenke. Nei, kvinnene er smartere enn oss. Har du ikke skjønt det enda, er det på tide nå. De får det de vil ha, hvis de virkelig vil ha det.

Nei, vi gutta har alt annet enn eleganse i det vi gjør, så det er når vi selv blir utsatt for vår egen keitete, uintelligente prosess de interessante tingene skjer. Jeg har både - i mangel av et bedre ord - blitt "utsatt" for oss guttas langvarige, hyggelige tilnærming og den svært direkte. Den langvarige tok meg mest på senga, da jeg overhodet ikke var forberedt på det utfallet av det nye bekjentskapet med den utrolig hyggelige fyren.

Det lærte meg å være mer direkte i signaler jeg sender jenter. Det å gå tidlig ut, kan også være en fordel. Det er ikke alltid så lett å oppfatte intensjonene til noen. Spesielt ikke når vi gutta er så klønete som vi er..

Den direkte oppsjekkingen er forsåvidt grei å takle, men å bli pelt på av en drita person gjør at en sender noen tanker til sine tidligere mer harry dager. Greit å få en leksjon eller tre i dette med intimsoner.

Så det er aldri så godt at det ikke er ille for noen. Hæh? :P

Selv de merkeligste situasjoner gir oss verdifulle erfaringer og lærdom.

Og takk for det.

James Browns arv..

Jeg nevnte at momenter fra James Browns musikk er så ofte i bruk at vi ikke engang tenker over de. Uten at dette skal bli en musikkteori-leksjon...

Ta for eksempel beatet med skarptromme på to´ern for så et utrolig forsinket slag på tre´ern rett før fir´ern. "Hæh" sier du? Hvilket beat? - Jo, det beatet som brukes stort sett i all popmusikk hvor det ikke er flate 2 og 4. James Browns trommis var den første til å slå på denne måten og det har derfor blitt det mest samplede beatet brukt noen gang.

Videreutviklet fra den gangen - og gjerne i lavere tempo - er dette basisen til mye av popmusikken i dag. Bare hør på trommisen i dette korte klippet, så skjønner du hva jeg mener.



Som eksempel på en nyere variant har jeg valgt en relativt grei (*host) låt av Lenny Kravitz



Samt en av mine store helter; Norman Cook a.k.a Fatboy Slim - Push the Tempo. Kanskje mest kjent som film-musikk til Charlie´s Angels, men denne video´en er mye mer underholdende..

R.I.P. James Brown

James Joseph Brown Jr. er, etter mange år som en av verdens største bidragsytere og påvirkningskrefter til popmusikken som vi kjenner den idag, ikke lenger med oss. Han er kanskje mest kjent som "Godfather of Soul" og mange av momentene som kjennetegnet hans musikk blir med den største selvfølge brukt daglig av mange musikere rundt omkring i verden - faktisk er de blitt så dagligdagse at vi ikke en gang tenker på de...

James Brown ble 73 år gammel. Takk for alt.

Nå har vi vaska gølvet...

Jeg har akkurat våknet fra min lille - heh - lille julaften-lur. Var ferdig på jobb kl. 12 i dag og 4 timer senere erklærte jeg meg selv ferdig med julegave-shoppingen for i år. Den følelsen jeg fikk, etter 10 minutters intens tankegang rundt temaet om jeg hadde glemt noen eller noe, var ganske deilig. Jeg følte meg nærmest uovervinnelig i en kamp hvor jula var motstanderen. "Nå kan du bare komme, din jævel, for jeg har husket gave til alle!" Hah! Selv med 2 timer til overs! Ta den!

Det er jo ikke slik det skal være, men det er slik det blir år etter år.. Jula som en oppgave, fremfor en opplevelse.

Mine tanker går til julesangen om de som har vasket gulvet og pynta treet. De må ha noe av den samme følelsen. Og tydeligvis den samme motstanderen.

Jeg kommer fra et hjem med gode og flotte juletradisjoner. Det har aldri manglet på noen ting, verken antall ulike typer pølser til julemiddagen, de berømte syv sortene eller antall smånisser pr kvadratmeter. Men pokker så mye arbeid! I tillegg skal det vaskes og ryddes osv. Jeg er dog utrolig takknemlig for all innsats mor og far har gjort - og gjør - for å skape den julen jeg kjenner og ikke vil være foruten.

Som ateist har jeg gjort julen til en familie-greie, fremfor noen høytid. En uke med masse god mat, masse god drikke, gode venner og familie. Roen senker seg på en helt unik måte i jula. Likevel er stresset med alle forberedelsene til å ta og føle på til langt ut i romjula. Hadde vi bare klart å roe det hele ned i forkant også..

Jeg har ikke vasket gulvet i dag. Jeg har heller ikke hatt verken tre eller noe som helst julepynt i leiligheten min på mange år. Denne lille julaften tilbringes derimot med god musikk, en iskald øl, et stearinlys og svært givende internett-aktiviteter... Ja, jeg mener deg, Malin :)

God jul, alle sammen!

Hmmm....

Jeg har rett og slett skriveblokk/skrivesperre -whatever- om dagen. Det kan nok henge sammen med at jeg er sliten både fysisk og psykisk. Ikke at jeg har noen god forklaring på hvorfor - bortsett fra lange dager på den nye jobben som starter tøysete tidlig om morgenen, men jeg føler meg som for lite smør smurt over en for stor loffskive. Heh.. en liten subtil Lord of the Rings-referanse der.

Det er ikke det at jeg mangler noe å skrive om. Jeg har for øyeblikket 7-8 temaer jeg gjerne vil ta opp, men ting stemmer bare ikke. Jeg starter å skrive, men ender opp med å slette alt etter en halv times slit med hvert enkelt tema for å få rytme og ordflyt til å fungere.

Jaja.. kanskje det løsner allerede i morgen? Hvem vet?

yours truly..

Fysj og fy!

Er syk. Forkjølet med feber og den greia - ikke at jeg dør av det - men kombinert med fryktelig mye jobbing, blir det ikke så mye skriving og skriveglede av denslags.

Jeg beklager til alle av dere som har ventet på en oppdatering. Jeg vil prøve så godt jeg kan å holde hodet oppe lenge nok til å fullføre en post eller tre i løpet av de nærmeste dagene..

:)

En mann i synden.

Jeg sitter her og synder. Laster ned musikk og filmer og slikt. Jeg rett og slett tar for meg av nettets gleder. Har man den rette programvaren og lav nok moral, er internett det rene fruktfatet når det kommer til underholdning.

Ikke at jeg er helt moralløs i dette henseende. Jeg, som også mange andre sier at de gjør, bremser etegildet til en viss grad; "Jeg laster ned musikk, men jeg kjøper cd´ene etterpå." eller "Jeg laster bare ned ting som ikke lar seg skaffe i butikk"... Altså, jeg forsøker å begrense meg. Men det er ikke så lett når ting er gratis, skal man vite...

Hva i all verden jeg skal med f. eks. en hel sesong av en eller annen komiserie som gikk på tv på 80-tallet??!! Ikke vet jeg, men jeg laster den ned..

Jeg har faktisk et par regler for meg selv. Band eller personer jeg er blodfan av laster jeg aldri ned. Der er det kontant som gjelder. De har fortjent pengene. Samme gjelder musikken som venner og bekjente har gitt ut. (Der er det så mye enklere å be om en gratis-cd.. ) spøk! :P

Til gjengjeld tar jeg ansvar for min synding gjennom bevisst å laste ned en viss andel dritt. Bare for å få balanse i regnskapet må jeg til tider sitte å laste ned Britney Spears og Christian Ingebrigtsen hele dagen for bare å slette filene igjen før jeg begynner på´n igjen.

Det blir som da jeg bodde i Bergen og en dag var så inn´i svarte hinsides sulten at jeg gikk på Peppes og til servitørens store forfjamselse bestilte 2 stk. "spis alt du orker" til meg selv..

Rett skal være rett!

Min interne klokke viser temperaturen.

Jeg har et av de digitale termometerne i vinduskarmen på kjøkkenet. Du vet, de som viser både ute - og innetemperaturen med en liten tynn lednings-stump hengende ut av vinduet. Det som er kjekt med mitt termometer er at det også har en klokke.

Det var da jeg skulle stille tiden til vintertid mitt litt snurrige fenomen oppsto. I det jeg stilte klokken én time tilbake glemte jeg å sette klokken tilbake fra innstillingsmodus til vanlig modus. Den sto rett og slett stille. Og det gjorde den i nærmere 2 timer før jeg oppdaget at "næh? hva skjer her ´a?" Jeg klikket da knappen tilbake slik at klokken begynte å gå igjen.

Av en eller annen grunn - mest sannsynlig latskap - har jeg ikke tatt meg bryet med å stille denne klokken frem de ca. 2 timene og tre kvarterene den går for sent. Men det er her det interessante ligger. Jeg har nemlig oppdaget at klokken i vinduskarmen går ganske korrekt i forhold til min kropps interne klokke. Vel, om jeg var et normalt menneske, da...

Som utpreget B-menneske er jeg lite glad i de tidlige morgentimer, men desto mer i humør om natten. Så når jeg står opp kl. 11 om formiddagen føler jeg meg som klokken på kjøkkenet viser; 8:15. Det samme på natten. Går jeg og legger meg kl. 02, føles det som om klokken er 23:15. Middagen som spises kl. 21 blir da spist kl. 18 osv..

Jeg skal begynne i ny jobb hvor jeg begynner å jobbe klokken 7:00 om morgenen neste uke. Å stå opp kl 06:00 vil sannsynligvis føles som å stå opp 03:15.

Klokken på kjøkkenet går en usikker fremtid i møte, med andre ord..

Den eneste trøsten er at jeg på NRK hørte at A-mennesker har en gen-feil.. We win!!

Noen ganger blir jeg målløs...

Jeg bryter alle mine prinsipper med å poste så mange video´er på én gang, men 11 år gamle (!) Bianca Ryan her fikk meg til å ramle ut av stolen. For et fantastisk talent! Glem alt du har sett av Idol og andre talentkonkurranser...



(hun begynner finaleinnsatsen ved ca 2 minutter i det siste klippet..)



Takk til Anders for tipset om unge Bianca :)

Og om du lurer på hvordan det gikk? Bianca er 1.000.000 US Smackaroonies rikere...

Svenskene glimter til!

Jeg vil ikke at dette skal være en sånn film og bilde-blogg, men noen ganger snubler jeg over filer som er for bra til å ikke bli delt med dere. Her er det noen - i mine øyne - geniale svensker som har dubbet scener fra Ringenes Herre. Filmene er, så vidt jeg vet, utdrag fra en større greie de har kalt Sagan om de bannlysta og Sagan om saftkalaset.

Ukulele er ikke ukult

Verdens mest ubrukelige instrument har visst fått en ny helt..



Takk til Kari Elisabeth for å ha gjort meg oppmerksom på dette fenomenet... :)

Da Kåre mistet mobilen, ansikt og sannsynligvis alle rettigheter til å sove noen andre steder enn på sofaen den neste måneden.. Hva nå?

Jepp, forrige ukes snakkis. For min del er den totalt og fullstendig ferdigsnakket, men jeg føler likevel for å si følgende; "Nei, Kåre.. Ikke mobilen... Ikke mobilen!" Ferdig snakket.

Det interessante rundt denne situasjonen er hvordan vi taklet den. Jeg for min del reagerte umiddelbart når jeg hørte nyheten på radioen med et intenst ønske om å få se disse bildene. Det er forsåvidt greit. Jeg var laaaangt fra alene om å få den reaksjonen. Det er forresten litt fascinerende hvor mange nyhetsminutter denne saken fikk i media. Jeg tror til og med at den var førsteoppslag visse steder.

Uansett, jeg var svært tilfreds med å observere at bildene befant seg på min datamaskin den neste morgenen. For det er her sakens kjerner ligger..

Punkt 1: I starten ble det et slags kappløp om hvem som hadde fått bildene. Hvem som var så heldig å få lov til å nyte Kåres pinlige øyeblikk. Hvem som kjente noen som kjente noen som osv..

Punkt 2: (Det er her det blir stygt) Hadde bildene vært publisert i et magasin - type Se&Hør - som man kunne kjøpe i butikken eller på en internettside som man kunne gå inn på, hadde forsåvidt saken vært "grei". Men sånn var det ikke. Bildene var kun tilgjengelige på mail! Dette hadde rett og slett utviklet seg til nærmest en e-mailkampanje som sveipet over det ganske norske folk.

Med den største glede, iver og skadefryd spredte vi bildene på mail til venner og familie som om vi hadde gjort sladder til en kunstform. Folket gikk rett og slett Se&Hør i næringen og banket sokkene av dem.

Og jeg innrømmer jeg var en part i dette. Det er tydeligvis en del av vår natur.

Jeg husker også den gangen jeg fikk innholdet fra Paris Hiltons mobiltelefon lenge før den saken kom i nyhetene. Det var altså før de store kjendisenes telefon-numre ble endret og fremdeles funket. Og jeg moret meg over å lese i kalenderen hennes at hun måtte huske å kjøpe angrepiller den neste mandagen...

I disse skal-vi-danse-tider bør Tone Damli Aaberge - som var så lur at hun satt toppløs rundt poolen i Hellas sammen med en gjeng norske 18-årige gutter med kameramobiler - også nevnes...

- Og ja.. Jeg har de bildene også.

Huff! Vi er fæle!

Gulrota som ble til en halv åker og jeg som tydeligvis var helt på jordet...

Jeg skulle lage en ny variant av min kjøttsaus til pasta basert på noen tips jeg fikk av min gode venn Frank. (Takk, Frank. Den ble farlig god!) Men det var under innkjøpene til sausen all moroa skjedde...

Det som gjør sausen litt unik er at den bl.a. inneholder en reven gulrot. Jeg dro til Obs! Lillestrøm for å gjøre innkjøpene inkl. gulrota jeg trengte. Jeg innså til min irritasjon at jeg måtte kjøpe en hel pose med gulrøtter til tross for at jeg bare hadde behov for én enkelt en.

Det var da jeg i løpet av ett minutt gjorde meg noen verdifulle erfaringer om det norske forbrukersamfunnet og folk. - Akkurat der og da i grønnsaks-avdelingen på Obs! Lillestrøm....

Jeg hadde altså behov for én gulrot, men var nødt til å kjøpe 1 kilo gulrøtter til kr. 12,90. Ok, greit nok.. Det var bare det at det ved siden av 1-kilosposene lå 1.5-kilosposer med gulrøtter til kr. 10,90! Ikke nok med at jeg måtte gå ut av butikken med 1 kilo gulrøtter fordi jeg trengte én, men det var billigere hvis jeg tok med meg enda en halvkilo!

Jeg begynte å le og ristet oppgitt på hodet. Det kom en ganske pen dame på min alder gående forbi meg med handlevognen sin og jeg klarte ikke å la være å forklare den festlige situasjonen.

Reaksjonen jeg fikk var ubetalelig. Hun smilte høflig men var stiv i blikket. Det oppsto en akutt "få meg vekk fra denne gale mannen"-stemning. Hun turte tydeligvis ikke å vike vekk fra blikket mitt mens hun sakte rygget bort fra meg og det påtatte smilet ble bare stivere og stivere. Jeg kunne like gjerne tredd en fersk asparges inn i hvert øre, en cherrytomat i hvert nesebor, tommelen opp i rompa og proklamert at jeg var en personlig venn av gud.

Jeg forlot omsider butikken med 1450 gram for mye gulrot og nok en erfaring om at vi nordmenn ikke skal snakke med hverandre.

NRK sender et glimrende integreringsprogram som heter Migrapolis, men jeg - som mange andre, tror jeg - ser ganske sjelden på det. Der så jeg en gang intervju med ulike utenlandske mennesker som hadde flyttet til Norge. De fortalte at det de savnet mest var å prate med folk. Rett og slett å slå av en prat mens man ventet på bussen osv. Noe å tenke over..

Jeg tror jeg skal begynne å konsekvent prompe når jeg kjører heis. Det skulle iallefall skape en eller annen form for reaksjon blant mine medmennesker. De har i det minste noe å prate om når jeg forlater heisen.

Et lite stykke sannhet...

En vis mann sa en gang at avisenes mest interessante side er den med tegneseriene. Nyheter om konflikter, sult, kattunger og oljepriser er forbipasserende mens tegneseriene tar for seg de store spørsmålene rundt vår eksistens.

Her er et utdrag fra serien som på norsk kalles "Perler for svin" som blir tegnet av en franskmann med navnet Stephan Pastis. Han la advoktat-karrieren på hylla for å konsentrere seg om de mer alvorlige tingene i livet..

(klikk på hver stripe for større versjon)

© Stephan Pastis













Edit: Jeg ser at det til tider kan være problemer med visningen av de store bildene. Takk til google for det. Hvis det er tilfellet, bare trykk F5 eller oppdater siden mens du "glaner på bokstavkodene".. :)

Noen ganger er det helt allright..

*Ane Brun - A Temporary Dive*

Det er mange rare stemninger man som menneske går gjennom i løpet av en uke. Jeg har det alt fra hysterisk morsomt - i øyeblikk som er så gode at tid og sted aldri har spilt mindre rolle - til som i dag, hvor det er utrolig deilig å være for meg selv. Tusle rundt i leiligheten i ullsokker, høre på litt Ane Brun, Unni Wilhelmsen, Ella Fitzgerald og annen lugn musikk mens jeg kikker ut på høstens regntunge skyer som er i ferd med å forandre seg til en mørk kveldshimmel.

Tenker på dette med forventninger og drømmer. Vi har vel alle våre små mentale bilder av hvordan vi ønsker at ting skal være, illusjoner om fremtiden osv. Spørsmålet er hvor mye vi skal la disse styre våre valg som blir tatt nå. Jeg har alltid likt å tro at jeg lever i øyeblikket, men det krever mot å klare å bli med dit stien fører deg. Å hoppe på det som dukker opp. Man må vel tørre å slippe taket i en forestilling, en livssituasjon, drøm for å komme seg frem og videre ved å gripe en ny? Men hva vet vel jeg? Det er helt umulig å vite om man gjør rett eller feil. Vel, det finnes den svært lite vitenskaplige, men til tider ganske pålitelige magefølelsen...

Men det jeg egentlig skulle frem til er at noen ganger er det allright. Noen ganger er det helt allright å være menneske og ha slike dager som i dag. Dager hvor alt er ingenting og ingenting er alt.

Nå har det blitt helt mørkt ute.

På tide å finne frem noen stearinlys...

I know what you did last summer...

Velkommen til et lite innblikk i hvor underholdende hverdagen kan være - vel - på innsiden av mitt hode.

Det er mulig jeg graver min egen grav her, but here goes: Jeg må smile hver gang jeg ser en gravid kvinne komme gående. Spesielt de sure og sinte. Ikke fordi de går komisk, noe de forsåvidt gjør, da de har en tendens til å møte enhver situasjon nettopp med magen først. Uansett hvordan du snur og vender på det, er det magen som dominerer bildet. Dette ville antakeligvis vært like komisk uansett hvilken kroppsdel som måtte komme først. Noen som går med armen rett ut hele tiden eller prøver å komme inn på bussen med krykker og det ene beinet stående 90 grader ut fra kroppen er like komisk, spør du meg.

Nok om det! Det er jo ikke det som får meg til å smile. Det ville jo være det samme som at jeg lo av folk som falt og slo seg. Det gjør man jo ikke. (*host..)

Nei, det som får meg til å smile når jeg ser en gravid kvinne, er at det langt bak i mitt hode kommer en liten og fnisende stemme som sier; "jeg vet noe du har gjort.. hihi". Her har det vært festkjepp inne i bildet!!

Da spiller det ingen rolle om personen ser ut som den strengeste, kjedeligste, tristeste, ja-ikke-vet-jeg eller gir meg en parkeringsbot, for den saks skyld. Akkurat der og da - i det korte øyeblikket - hjelper den magen på autoriteten til vedkommende like mye som et par Mikke Mus-ører.

Nå hører det til historien at jeg får en veldig lignende, men alt annet enn komisk og mye mer billedlig reaksjon når jeg møter mindre attraktive par. Gjerne de mindre attraktive parene av samme kjønn i 40/50-årene.. Det tror jeg at jeg skal la ligge nå og spare til mareritt-spalten min.

Det er herved offisielt; sommeren er over!

Jeg spilte årets siste hull på tirsdag. Stedet var 9-hullsbanen på Hvam. Det var så kaldt og fuktig at noe som til forveksling minnet om frostrøyk sto ut av munnen min der jeg gikk. Greenene var så våte - at ballen mest lignet en reklame for bildekk i regnet med vannet fossende ut bak seg, mens den trillet mot hullet.

Men det spilte ingen rolle. Det var vakkert og vemodig å ta en siste farvel med sesongen i høstens vakre farger. På tide å se frem til innendørs-trening gjennom vinteren med nye og uante muligheter til triumfer og nederlag til våren.

Jeg liker å trene golf innendørs; terpingen på teknikk med de små detaljene som gjør så mye. Å glede seg til banene åpner til våren igjen, samt å ha en smak av sommer gjennom hele vinteren. Å komme fra 15 minusgrader til en innendørs golftrening gir håp og visjoner om bedre tider.

Uansett... kald og våt på bena og med en forkjølelse som allerede begynte å bli herskesyk over kroppen min, sto jeg der ved utslag på hull 5 mens en blåfrossen greenkeeper kommer kjørende forbi. Jeg slo meg der og da til ro med at mitt sist spilte hull hvor birdien strøk hullkanten og jeg endte på en sikker par, skulle bli årets siste.

Det var en fin avslutning. Heller det enn et mislykket utslag eller å måtte lete etter ball. Mens jeg gikk mot bilen tenkte jeg tilbake på sesongen som dessverre hadde blitt svært amputert p.g.a. diverse ribbeinsbrudd, men at jeg samtidig i år var en av få utvalgte som hadde fått spille på den svært eksklusive Oustøen Country Club i Oslo. Jeg ble forresten invitert tilbake neste år. Håper det går i orden.. :)

Et Norge i halv fart

Noe har i lengre tid bekymret meg. Jeg tror og føler at hele vår nasjon går på halv fart. Et uttrykk som "Det er typisk norsk å være god" tror jeg faktisk kan byttes ut med "Det er typisk norsk å kanskje gjøre jobben sin". Misforstå meg rett! Dette er ikke enda et innlegg i debatten om sykepenger og antall sykemeldte. Nå snakker jeg faktisk om de som faktisk er på jobb. Eller iallefall er friskmeldte.

Det er lenge siden vi fikk det jeg kaller faghandelens fall. Slakteren på hjørnet er for lengst borte. 90% av de som jobber på bensinstasjoner kan absolutt ingenting om biler - men mye om pølser. De kan faktisk se på 10 meters avstand om en pølse er ferdig stekt eller ikke er varm enda.. Elektronikkmarkedet er ødelagt av inkompetente selgere med selgerprovisjon kun på ikke-annonserte varer på Elkjøp/Lefdal. Og for å toppe det hele ble jeg forsøkt solgt "ekte LOFOTSKREI fra MØREKYSTEN" (tenk på den en stund...) i et av Oslos beste matvarehus.

Så, hva er det som skjer?? Min teori har i mange år vært at Norge har vært velsignet / forbannet med for lav arbeidsledighet, Ja, bra for arbeidstakerne. Ikke så bra for oss generelt. Konsekvensen -som jeg ser det- er at vi i absolutt alle lag av arbeidslivet sitter med folk i stillinger de aldri (!) skulle hatt. For det første er mange underkvalifiserte og for det andre er det liten fare for å miste jobben. Når de da i tillegg ikke bryr seg...

Det er ofte små ting det snakk om, men som betyr så utrolig mye. Folk - både i det private og det offentlige som ikke gidder å ta telefonen eller å ringe tilbake til deg. Én times ekstra opplæring til noen. Og vet du hvem kokker hater mest? Allergikere, for de er ekstra arbeid. Tenk hvor fett Norge hadde vært hvis vi alle hadde gjort det lille ekstra...

Hmmm....

Quarten 06 - Del 1 togreisen

Tilbudet om en Quartbillett kom i siste liten, så jeg dro ned alene. Spennende!

Jeg følte meg lur da jeg bestilte billett til – og fikk plass på toget som gikk fra Oslo S i akkurat passe tid slik at det var en halv time fra ankomst Kristiansand til den aller første konserten startet. Det skulle vise seg at dette var litt av et Quart hardcore-tog med stort sett sortkledde festivalentusiaster og musikkjournalister / mediafolk.

NSB kan bruke all verdens TV-tid og hundretusener på reklame med søte oppdelinger av stedsnavn, men faktum er at det fort blir kjedelig å kjøre tog. Spesielt i solskinnet på vei til en festival.. Jeg prøvde en stund å underholde meg selv med først å lese et golfmagasin, deretter med å ta mobilbilder av meg selv i ulike faser av flere nys. Det er jo sånt det blir bra bilder av.

Det beste ble forsåvidt et jeg tok rett etter jeg nøys. Sendte det til venner og kjente som en hilsen fra veien.

Det tok ikke lange tiden, som du forstår, før jeg følte en dragning mot restaurantvognen og en øl eller to. Solen skinte som sagt og jeg var jo tross alt på vei til en festival. Det skulle vise seg at jeg ikke var alene om den tanken. Hadde det vært tillatt med røyking i restaurantvognen hadde nok røyken veltet ut fra det som nå mer lignet en rockepub enn en restaurantvogn på et NSB-tog. Det gikk i ostepølser, peanøtter og Carlsberg rund baut. Jeg var heldig som fant meg en ledig stol og med solen gjennom vinduet på underarmen nøt jeg min kalde øl. Jeg observerte at ølsalget gikk i 5 bokser pr kunde fra en overraskende vakker NSB-ansatt bak disken. Og mens jeg overhørte en engasjert diskusjon om punkens betydning for 80-tallsrocken så jeg noen stakkars barnefamilier som i sin jakt på et sted å sette seg for å spise middag så ut som de hadde havnet i helvete. Jeg var helt klart på vei til Quarten!!

Barna endte opp med hver sin is og det er jo tross alt mye kulere enn en dårlig NSB-middag.

Papirholderen

Jeg holder på med å pusse opp deler av leiligheten min. Ikke noen totalrenovasjon, men mer en oppfrisking. Behovet er helt klart tilstede. Det er merkelig hvor fort man blir vant til midlertidige løsninger rundt en selv. Dette inkludert badets mangel på dorull-holder. Men nå var handlingens tid inne.

Jeg tenkte en kjapp tur innom kelkoo.no kunne gi meg en pekepinn om markedets innhold. Jeg må innrømme at jeg er svak for alt som er italiensk og det ikke tok lange tiden før jeg var inne på baderomsutvalget til italienske Alessi. Mine øyne falt på en utrolig vakker liten sak. Ordinær pris 850.-! Lekker var den, men paradokset prisen kontra dens bruk - altså hva den egentlig var slo meg. Samtidig følte jeg en slags respekt for dem som hadde tatt seg bryet med å designe noe så flott for noe så simpelt. På en merkelig måte kjente jeg nå en forståelse av respekt og stolthet for den utvalgte toalettrull som skulle få henge der og sole seg i glansen av det flotteste Italia har å tilby. Nesten som en begravelse til sjøs i soloppgangen hvor kisten på verdig måte glir sakte over rekka og ut i havet. Ut i havet, ja.. Men hvilken skjebne ventet dette stolte papir?

Der sprakk tankeboblen! Jeg lukket browservinduet og bestemte meg for å finne noe på IKEA. Der er jo tross alt ingen vits i å hause opp stemningen for en stakkar hvis skjebne er bestemt for altfor lenge siden..