I know what you did last summer...

Velkommen til et lite innblikk i hvor underholdende hverdagen kan være - vel - på innsiden av mitt hode.

Det er mulig jeg graver min egen grav her, but here goes: Jeg må smile hver gang jeg ser en gravid kvinne komme gående. Spesielt de sure og sinte. Ikke fordi de går komisk, noe de forsåvidt gjør, da de har en tendens til å møte enhver situasjon nettopp med magen først. Uansett hvordan du snur og vender på det, er det magen som dominerer bildet. Dette ville antakeligvis vært like komisk uansett hvilken kroppsdel som måtte komme først. Noen som går med armen rett ut hele tiden eller prøver å komme inn på bussen med krykker og det ene beinet stående 90 grader ut fra kroppen er like komisk, spør du meg.

Nok om det! Det er jo ikke det som får meg til å smile. Det ville jo være det samme som at jeg lo av folk som falt og slo seg. Det gjør man jo ikke. (*host..)

Nei, det som får meg til å smile når jeg ser en gravid kvinne, er at det langt bak i mitt hode kommer en liten og fnisende stemme som sier; "jeg vet noe du har gjort.. hihi". Her har det vært festkjepp inne i bildet!!

Da spiller det ingen rolle om personen ser ut som den strengeste, kjedeligste, tristeste, ja-ikke-vet-jeg eller gir meg en parkeringsbot, for den saks skyld. Akkurat der og da - i det korte øyeblikket - hjelper den magen på autoriteten til vedkommende like mye som et par Mikke Mus-ører.

Nå hører det til historien at jeg får en veldig lignende, men alt annet enn komisk og mye mer billedlig reaksjon når jeg møter mindre attraktive par. Gjerne de mindre attraktive parene av samme kjønn i 40/50-årene.. Det tror jeg at jeg skal la ligge nå og spare til mareritt-spalten min.

Det er herved offisielt; sommeren er over!

Jeg spilte årets siste hull på tirsdag. Stedet var 9-hullsbanen på Hvam. Det var så kaldt og fuktig at noe som til forveksling minnet om frostrøyk sto ut av munnen min der jeg gikk. Greenene var så våte - at ballen mest lignet en reklame for bildekk i regnet med vannet fossende ut bak seg, mens den trillet mot hullet.

Men det spilte ingen rolle. Det var vakkert og vemodig å ta en siste farvel med sesongen i høstens vakre farger. På tide å se frem til innendørs-trening gjennom vinteren med nye og uante muligheter til triumfer og nederlag til våren.

Jeg liker å trene golf innendørs; terpingen på teknikk med de små detaljene som gjør så mye. Å glede seg til banene åpner til våren igjen, samt å ha en smak av sommer gjennom hele vinteren. Å komme fra 15 minusgrader til en innendørs golftrening gir håp og visjoner om bedre tider.

Uansett... kald og våt på bena og med en forkjølelse som allerede begynte å bli herskesyk over kroppen min, sto jeg der ved utslag på hull 5 mens en blåfrossen greenkeeper kommer kjørende forbi. Jeg slo meg der og da til ro med at mitt sist spilte hull hvor birdien strøk hullkanten og jeg endte på en sikker par, skulle bli årets siste.

Det var en fin avslutning. Heller det enn et mislykket utslag eller å måtte lete etter ball. Mens jeg gikk mot bilen tenkte jeg tilbake på sesongen som dessverre hadde blitt svært amputert p.g.a. diverse ribbeinsbrudd, men at jeg samtidig i år var en av få utvalgte som hadde fått spille på den svært eksklusive Oustøen Country Club i Oslo. Jeg ble forresten invitert tilbake neste år. Håper det går i orden.. :)