.. fra Mr. T.
Dette er det beste jeg har sett på lang tid. "I pity the foo´" som lærte fyren å synge og danse :D
Enjoy!
torsdag, januar 04, 2007
En dårlig dag.
Det er ingen tvil om at jeg hadde en dårlig dag i går.
Når jeg leser gjennom hva jeg skrev her i bloggen føler jeg for å slette hele innlegget, eller iallefall moderere mine uttalelser. Jeg velger å ikke gjøre dette. Ja, jeg hadde en dårlig dag og - ja - kanskje noen av mine påstander er i drøyeste laget, men det var slik jeg følte det i øyelikket jeg skrev dem. Temaet og denne historien fortjener absolutt sin spalteplass. Misforstå meg rett!
Skulle jeg i ettertid gå inn å korrigere mine meninger etter mitt humør, kan jeg like så godt slutte å skrive.
:)
Når jeg leser gjennom hva jeg skrev her i bloggen føler jeg for å slette hele innlegget, eller iallefall moderere mine uttalelser. Jeg velger å ikke gjøre dette. Ja, jeg hadde en dårlig dag og - ja - kanskje noen av mine påstander er i drøyeste laget, men det var slik jeg følte det i øyelikket jeg skrev dem. Temaet og denne historien fortjener absolutt sin spalteplass. Misforstå meg rett!
Skulle jeg i ettertid gå inn å korrigere mine meninger etter mitt humør, kan jeg like så godt slutte å skrive.
:)
søndag, desember 31, 2006
Vi har alle vår pris.
Min er tydeligvis 10 kr...
Jeg ble gubbe her om dagen for 10 kr.! Det var ikke en gang en blank tier, det var to femmere. Hva? Hvor? Hvordan? Nå skal du høre her...
Jeg er allerede litt halvgubbe da jeg har fått som vane å ta en kikk på kvitteringen mens jeg forlater butikken etter å ha handlet mat. Det er greit å se om noe er slått inn én gang for mye eller om du har fått en glad-pack (sixpack) med øl gratis. Sistnevnte skjer til min store glede overraskende ofte.
Jeg har jo tidligere kost meg med temaet udugelige ansatte her i bloggen, og dette gjelder i høyeste grad også de som sitter i kassa rundt omkring.
Jeg har etter min mor arvet mye, inkludert noen av hennes Rainman-egenskaper. Alt som har med tall å gjøre - telefonnumre, fødselsdatoer, hendelsesforløp i dato og klokkeslett for 3 eller 32 år siden osv - sitter som regel hos henne.
På vei til bilen la min interne Dustin Hoffman av en eller annen grunn merke til at to pakker ost var slått inn med 5 kroner for mye hver seg.
Det var her det fatale skjedde.. Jeg gikk inn i butikken igjen! Forklarte for damen bak skranken at det ikke gjaldt 5´erne - men prinsippet, at sånt skjer meg hele tiden og at jeg nå var lei. Kvinnemennesket svarte med å rope etter en kollega for å passe skranken mens hun "måtte inn å sjekke en pris" som hun så diskrét (*host) proklamerte det til alle folkene i hele kasseområdet.
I det hun forsvant inn i butikken og hennes kollega ankom for bare å stå og se på meg - vi hadde jo ingenting å prate om i det hele tatt - var jeg glad skranken var såpass høy at jeg kunne legge pannen nedpå den og tenke nøye gjennom hva jeg nettopp hadde gjort.
Og tid fikk jeg nok av; jeg og skammen, pannen min og skranken som luktet en blanding av vaskemiddel, trespon og utallige hender som hadde hvilt seg på den.. Det varte og rakk mens tusenvis av tanker rant gjennom hodet mitt. Det som fristet mest var selvsagt å reise hodet igjen for rett og slett å gå, men det ville gjøre nederlaget totalt.
Omsider kom hun tilbake, nikket anerkjennende og ga meg min skammens mynt i retur. Jeg gikk ut av butikken 20 år eldre, knugende på mynten som brant i hånda. På vei hjem passet jeg på å ta en solid brekksladd i svingen bortenfor blokka mi og da jeg pakket opp varene var jeg glad for at jeg tross alt hadde kjøpt både Pondus og Larsons Gale Verden på min fatale handletur.
Jeg gir meg ikke så lett!
Jeg ble gubbe her om dagen for 10 kr.! Det var ikke en gang en blank tier, det var to femmere. Hva? Hvor? Hvordan? Nå skal du høre her...
Jeg er allerede litt halvgubbe da jeg har fått som vane å ta en kikk på kvitteringen mens jeg forlater butikken etter å ha handlet mat. Det er greit å se om noe er slått inn én gang for mye eller om du har fått en glad-pack (sixpack) med øl gratis. Sistnevnte skjer til min store glede overraskende ofte.
Jeg har jo tidligere kost meg med temaet udugelige ansatte her i bloggen, og dette gjelder i høyeste grad også de som sitter i kassa rundt omkring.
Jeg har etter min mor arvet mye, inkludert noen av hennes Rainman-egenskaper. Alt som har med tall å gjøre - telefonnumre, fødselsdatoer, hendelsesforløp i dato og klokkeslett for 3 eller 32 år siden osv - sitter som regel hos henne.
På vei til bilen la min interne Dustin Hoffman av en eller annen grunn merke til at to pakker ost var slått inn med 5 kroner for mye hver seg.
Det var her det fatale skjedde.. Jeg gikk inn i butikken igjen! Forklarte for damen bak skranken at det ikke gjaldt 5´erne - men prinsippet, at sånt skjer meg hele tiden og at jeg nå var lei. Kvinnemennesket svarte med å rope etter en kollega for å passe skranken mens hun "måtte inn å sjekke en pris" som hun så diskrét (*host) proklamerte det til alle folkene i hele kasseområdet.
I det hun forsvant inn i butikken og hennes kollega ankom for bare å stå og se på meg - vi hadde jo ingenting å prate om i det hele tatt - var jeg glad skranken var såpass høy at jeg kunne legge pannen nedpå den og tenke nøye gjennom hva jeg nettopp hadde gjort.
Og tid fikk jeg nok av; jeg og skammen, pannen min og skranken som luktet en blanding av vaskemiddel, trespon og utallige hender som hadde hvilt seg på den.. Det varte og rakk mens tusenvis av tanker rant gjennom hodet mitt. Det som fristet mest var selvsagt å reise hodet igjen for rett og slett å gå, men det ville gjøre nederlaget totalt.
Omsider kom hun tilbake, nikket anerkjennende og ga meg min skammens mynt i retur. Jeg gikk ut av butikken 20 år eldre, knugende på mynten som brant i hånda. På vei hjem passet jeg på å ta en solid brekksladd i svingen bortenfor blokka mi og da jeg pakket opp varene var jeg glad for at jeg tross alt hadde kjøpt både Pondus og Larsons Gale Verden på min fatale handletur.
Jeg gir meg ikke så lett!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
