Interne stridigheter.

Av en eller annen grunn observerer jeg mange av livets og menneskets sider når jeg befinner meg i matbutikken. Snodig, med tanke på hvor lite av min tid jeg egentlig tilbringer der.

Jeg sto i kassekø da et lite hverdagsdrama utspant seg mellom de to som sto foran meg i køen. Et par på min egen alder, hvor hun la varer på båndet og han tydeligvis hadde noe på gang. I løpet av et veldig raskt sekund slang han med tydelig påtatt selvfølgelighet og selvsikkerhet et Vi Menn-magasin opp på båndet over matvarene hun la utover.

Ikke at et Vi Menn burde skape noen konflikt i et forhold for de som måtte finne det magasinet interessant. Personlig ser jeg på test av snøscootere på Finnmarksvidda, historien om en massemorder i et fengsel i Ohio, et intervju med en påstått svensk spion og noen grusomt amatørmessige puppebilder av "Jenny fra Jessheim" som like underholdende som å se på at badekaret tømmer seg for vann etter at du har dratt ut proppen.

Men det er ikke hva saken gjelder. For - som sagt - foran meg i køen ble det trøbbel i paradis. Hun skvatt. Og så fort han så at bladet landet på båndet og ikke utenfor, skyndet han seg å flytte blikket langt vekk fra henne. Hun, på sin side, ble stående et lite sekund i vantro å stirre på Jennys pupper tildekket av patronbelter, klatretau - eller hva det nå var de hadde funnet på å kle på henne - på forsiden av bladet. Så går det en sikring i hodet hennes.

Tydelig indignert løfter hun blikket opp mot kjæresten. Han på sin side konsentrerer seg om å lese en plakat eller noe - faktisk hva som helst (!) - for å unngå å møte blikket hennes. Så setter hun inn et blikk som til og med får det til å gå kaldt nedover ryggen min der jeg står meteren bak dem.

Det 5 sekunder lange isblikket sender en flom av signaler en må være blind for å ikke oppfatte. "Vet du hva du er i ferd med å gjøre nå? Er du sikker på at du vil dette? Vil du dette? Du vil virkelig ikke gjøre dette! Dette gjør du ikke! Du aner ikke hva du setter i gang nå! Skjønner du det selv? Bare vent du, gutten min! Du vil ikke at dette skal skje deg! Er du så dum?"

Selv om fyren så en helt annen vei, følte han nok presset. Han måtte plutselig bevege seg litt bort fra sin kjære. Aldri har jeg sett noen studere tyggis-stativet med større iver enn han gjorde - som om han forsøkte å memorere hver eneste strekkode. Jeg fikk helt kula og måtte snu meg vekk. Det er jo frekt å le av folk som står ved siden av en.

Det skal visst ikke mer til enn et blad for å riste liv i et forhold. Mistenker at han måtte tilbringe den natten på sofaen, men han hadde i det minste noe å lese på...