Interne stridigheter.

Av en eller annen grunn observerer jeg mange av livets og menneskets sider når jeg befinner meg i matbutikken. Snodig, med tanke på hvor lite av min tid jeg egentlig tilbringer der.

Jeg sto i kassekø da et lite hverdagsdrama utspant seg mellom de to som sto foran meg i køen. Et par på min egen alder, hvor hun la varer på båndet og han tydeligvis hadde noe på gang. I løpet av et veldig raskt sekund slang han med tydelig påtatt selvfølgelighet og selvsikkerhet et Vi Menn-magasin opp på båndet over matvarene hun la utover.

Ikke at et Vi Menn burde skape noen konflikt i et forhold for de som måtte finne det magasinet interessant. Personlig ser jeg på test av snøscootere på Finnmarksvidda, historien om en massemorder i et fengsel i Ohio, et intervju med en påstått svensk spion og noen grusomt amatørmessige puppebilder av "Jenny fra Jessheim" som like underholdende som å se på at badekaret tømmer seg for vann etter at du har dratt ut proppen.

Men det er ikke hva saken gjelder. For - som sagt - foran meg i køen ble det trøbbel i paradis. Hun skvatt. Og så fort han så at bladet landet på båndet og ikke utenfor, skyndet han seg å flytte blikket langt vekk fra henne. Hun, på sin side, ble stående et lite sekund i vantro å stirre på Jennys pupper tildekket av patronbelter, klatretau - eller hva det nå var de hadde funnet på å kle på henne - på forsiden av bladet. Så går det en sikring i hodet hennes.

Tydelig indignert løfter hun blikket opp mot kjæresten. Han på sin side konsentrerer seg om å lese en plakat eller noe - faktisk hva som helst (!) - for å unngå å møte blikket hennes. Så setter hun inn et blikk som til og med får det til å gå kaldt nedover ryggen min der jeg står meteren bak dem.

Det 5 sekunder lange isblikket sender en flom av signaler en må være blind for å ikke oppfatte. "Vet du hva du er i ferd med å gjøre nå? Er du sikker på at du vil dette? Vil du dette? Du vil virkelig ikke gjøre dette! Dette gjør du ikke! Du aner ikke hva du setter i gang nå! Skjønner du det selv? Bare vent du, gutten min! Du vil ikke at dette skal skje deg! Er du så dum?"

Selv om fyren så en helt annen vei, følte han nok presset. Han måtte plutselig bevege seg litt bort fra sin kjære. Aldri har jeg sett noen studere tyggis-stativet med større iver enn han gjorde - som om han forsøkte å memorere hver eneste strekkode. Jeg fikk helt kula og måtte snu meg vekk. Det er jo frekt å le av folk som står ved siden av en.

Det skal visst ikke mer til enn et blad for å riste liv i et forhold. Mistenker at han måtte tilbringe den natten på sofaen, men han hadde i det minste noe å lese på...

Takk for alt, min venn.

Ubetinget kjærlighet, tillitt, trofasthet og hengivenhet er ord jeg alltid vil forbinde med hele vår families kjære hund Bastian.

En rakker som alltid var full av hyss, moro og lek. Som hvis han kjedet seg, så deg direkte i øynene med halen praktisk talt vibrerende i fryd mens han stjal eiendelene dine fra setet ved siden av deg, fordi han visste at du ville komme jagende etter han. Som la seg på ryggen rett foran deg med labbene i alle retninger i den største selvfølgelighet for å bli klødd på magen. Som var så glad i snø at han dyttet hele hodet ned i nysnøen med det resultat at pelsen ble så full av snø at han måtte guides hjem. Som var så fornøyd med å være ute i naturen at han hoppet rundt som et rådyr.

Med sin lynende intelligens, utseende i ypperste klasse innen rasestandarden og med sin enorme sjarm, slapp vi alle han inn i de dypeste rom av våre hjerter. For de rette hundene kan nå så langt inn i sjelen din. Om du bare tillater det, og det gjorde vi alle.

Det ble plutselig bestemt i dag, etter en tids sykdom, at nok fikk være nok for den uredde krabaten. En tung avgjørelse som dessverre var helt nødvendig.

Bastian sovnet rolig inn kl. 19.45.

Takk for alt, kompis... Jeg gråter en skvett og hever mitt glass for deg.

Endelig vår? Alltid vår!

Jeg har i de siste ukene vært innom IKEA et par ganger og der har det vært umulig å ikke merke seg kampanjen de har kjørt med uttrykket "Endelig er det vår!".

Jeg liker meg på IKEA. Ikke at jeg har handlet så mye møbler der, bortsett fra skap og hyller, men jeg går svært sjelden tomhendt fra førsteetasjen. Faktisk krever det en utrolig viljestyrke å klare å gå tomhendt ut fra IKEA om du først har rotet deg inn der. Du finner alltid noe du trenger, om det så er en pakke servietter eller telys. Før du aner ordet av det står du som oftest utenfor med en kasselapp på over 800 kr. og to store poser med stash du trenger i leiligheten.

For det skjer noe med meg når jeg kommer inn der. Som en varm klem fra en du er litt forelsket i kommer en voldsom optimisme og - nettopp - en følelse av vår uansett årstid og tar meg. Og det skjer nesten umiddelbart.

En liten kikk rundt meg i kjøkkenavdelingen i første etasje viser folk som handler fargerike servietter, flate og dype tallerkner, skjeer med gule skaft, kasseroller i de merkeligste former, dørslag i rustfritt stål og grytekluter til 5 kr. Og det virker som om de alle enten er nyforelskede som skal flytte sammen, noen som har fått seg et nytt sted å bo eller som meg - bare blir med på hypen og føler en voldsom trang til å friske opp rundt seg hjemme. Og det hele er gjort på 30 minutter og til en billig penge.

Bilderammer til noen nye bilder, sengesett, speil, tepper, gardiner, knagger til badet, en ny kommode og nye håndklær eller en ny lampe. Og i møbelavdelingen prøvesittes - og ligges, måles og vurderes det. Og alle der inne i det enorme varehuset har i en eller annen grad ordene "ny start" i øynene. En ny start, som i våren nå rett før sommeren hvor solen skinner og temperaturen stiger i likhet folks livslyst og ehh..vel egentlig lyst. Vår-yr er visst et fint ord på det. Men det er et helt annet tema...

Tihi.... Det enkle er ofte det beste...

Spesielt når det kommer til hva vi flirer av. Endelig er det noen som har lagt ut dette klippet på YouTube. Jeg har bare hatt det på et fullstendig ukurrant format som har gjort det umulig / unødvendig tungvint å dele det med andre.