.. eller som meg - bare bedagelig anlagt - kan du jo trykke HER, så får du opp alle innleggene mine i rad og rekke på denne siden. ;)
*** Bloggen er oppdatert torsdag 24. mai ***
torsdag, mai 24, 2007
farsott f1 el m1 (norr fársótt, eg "farlig sykdom", senere omtolket til "farende sykdom") smittsom sykdom, epidemi; ofte overført: melodien som gikk som en farsott over landet.
Plutselig skulle alle gå ut med fullt navn og bilde på nettet. For min del ble antallet invitasjoner for stort til å ignorere, så jeg hoppet på toget jeg også. Som tidligere medlem i klubben "lettere nett-noia" har jeg vært svært påpasselig med å være fullstendig ikke-tilstedeværende på nettet. Ja, jeg har denne bloggen, men det virkelige navnet mitt finnes ingen steder på nettet. Helt frem til nå...
Så hva er det vi gjør på Facebook? Vi oppgir som sagt fullt navn og slenger atpåtil med et bilde eller 50. Vi linker oss opp mot gamle og nye kjente, familie og kolleger. Hele vårt sosiale liv er rett og slett kartlagt for alle. Og vi har gjort hele jobben selv.
Personvernet og rettsikkerheten rundt stedet er det nok de færreste som har tatt seg tid til å vurdere. Det har meg allerede blitt fortalt at Facebook selger informasjon og bilder til tredjeparts interessenter og i min jakt på å få dette avklart gjennom "privacy"-klausulen i stedets Terms of Use, møtte jeg en vegg av skrift som ga meg hodepine bare jeg kikket på den.
Og det verste? Jeg er allerede lei. Sjarmen med stedet er absolutt lett å se, men for min del har ikke stedet mer å tilby enn et par oppslag i telefonkatalogen og et par telefonsamtaler kan - sånn i forhold til gamle kjente. Men Facebook gjør jo ting litt enklere. Og enklere liker vi mennesker..
Plutselig skulle alle gå ut med fullt navn og bilde på nettet. For min del ble antallet invitasjoner for stort til å ignorere, så jeg hoppet på toget jeg også. Som tidligere medlem i klubben "lettere nett-noia" har jeg vært svært påpasselig med å være fullstendig ikke-tilstedeværende på nettet. Ja, jeg har denne bloggen, men det virkelige navnet mitt finnes ingen steder på nettet. Helt frem til nå...
Så hva er det vi gjør på Facebook? Vi oppgir som sagt fullt navn og slenger atpåtil med et bilde eller 50. Vi linker oss opp mot gamle og nye kjente, familie og kolleger. Hele vårt sosiale liv er rett og slett kartlagt for alle. Og vi har gjort hele jobben selv.
Personvernet og rettsikkerheten rundt stedet er det nok de færreste som har tatt seg tid til å vurdere. Det har meg allerede blitt fortalt at Facebook selger informasjon og bilder til tredjeparts interessenter og i min jakt på å få dette avklart gjennom "privacy"-klausulen i stedets Terms of Use, møtte jeg en vegg av skrift som ga meg hodepine bare jeg kikket på den.
Og det verste? Jeg er allerede lei. Sjarmen med stedet er absolutt lett å se, men for min del har ikke stedet mer å tilby enn et par oppslag i telefonkatalogen og et par telefonsamtaler kan - sånn i forhold til gamle kjente. Men Facebook gjør jo ting litt enklere. Og enklere liker vi mennesker..
En ny familie, været og litt pendling
Min bror giftet seg i helgen. Det var et utrolig vellykket bryllup med over 100 gjester som gikk over 3 hele dager og brudeparet selv, vertene (mor, far og hennes foreldre) og alle gjestene - meg selv inkludert - var svært, svært fornøyd med arrangementet.
Bryllupet foregikk i Ålesund, så det eneste som tidvis var å utsette på begivenheten - nemlig, været - skulle etter sigende også være sånn. Jeg har aldri vært i Ålesund før, men været kan du få billig av meg. Det ene øyeblikket skinte solen, det neste regnet det sidelengs. Jeg så for meg å gå inn for å kjøpe seg en utepils i solen, men å bli møtt av en snøstorm i det du skulle sette deg ned. "Vestlandsvær" ble jeg fortalt.. Vel, jeg har bodd i Bergen. Der regnet det bare, om ikke annet.
Jeg som gjør mitt beste for å leve i øyeblikket ble direkte forstyrret i knotten av det vekslende været i Ålesund. Man vet liksom ikke om man har været med seg på en god eller dårlig dag i det hele tatt. Menneskene i den byen, derimot, er så vennlige, imøtekommende og gjestfrie at en nærmest blir pinlig berørt over av å komme fra Oslo.
Apropos mennesker; jeg fikk ny familie i helgen, jeg! :)
Noen av de møtte jeg for første gang i helgen, andre for tredje. Det er rart, dette med ekteskap. Snu og vri på det alle veier du vil, men å gifte seg er annerledes enn å være samboere sånn sett. Menneskene rundt en blir plutselig offisielt familie. Har - som tilhenger av samboerskapet, da ekteskapet på mange måter har utspilt sin rolle - aldri tenkt sånn på det tidligere. Heldigvis for oss har bror valgt en fantastisk familie å smelte sammen med vår. :)
Søndag ettermiddag satt jeg med en vond følelse i magen. Jeg var utrolig sliten etter helgens begivenheter og det var ikke før rundt 19-tiden ting begynte å halvveis falle på plass sånn praktisk med ryddingen og alt. Det var bare det at jeg skulle være på jobb i Oslo kl. 07.00 den neste morgenen. Jeg orket rett og slett ikke å sette meg i bilen for å kjøre i 7 timer, være hjemme kl 2 eller 3 for så å stå opp kl. 6 og gå på jobb.
Situasjonen krevde en ubehagelig telefonsamtale. En samtale til sjefen hvor jeg måtte forklare at jeg ikke kunne komme på jobb den neste morgenen. Det falt ikke i god jord..
Det endte med at jeg bestemte meg for å få noen timers søvn og heller kjøre direkte til jobb i løpet av natten. Jeg har lite lyst til å fortelle når jeg startet om natten og når jeg var fremme på jobben i Oslo. Rettere sagt, tiden jeg brukte fra dør til dør var overraskende liten og brødrene Solberg ville fått en tåre i øynene om jeg fortalte den..
For de som måtte vurdere å dagpendle fra Ålesund til Oslo, kan jeg bekrefte at det er litt i lengste laget. 57 mil til jobben er langt! Jeg gikk inn døren på jobben kl 07.30 (jeg har fremdeles ikke sagt noe om når jeg startet fra Ålesund..) og startet arbeidsdagen med en følelse av å ha blitt tygget på og spyttet ut igjen.
Jeg sliter enda med søvnmønsteret etter mandagen. Det er tydelig at det er forskjell på å være i 20-årene og 30-årene når det kommer til slike kromspring...
Bryllupet foregikk i Ålesund, så det eneste som tidvis var å utsette på begivenheten - nemlig, været - skulle etter sigende også være sånn. Jeg har aldri vært i Ålesund før, men været kan du få billig av meg. Det ene øyeblikket skinte solen, det neste regnet det sidelengs. Jeg så for meg å gå inn for å kjøpe seg en utepils i solen, men å bli møtt av en snøstorm i det du skulle sette deg ned. "Vestlandsvær" ble jeg fortalt.. Vel, jeg har bodd i Bergen. Der regnet det bare, om ikke annet.
Jeg som gjør mitt beste for å leve i øyeblikket ble direkte forstyrret i knotten av det vekslende været i Ålesund. Man vet liksom ikke om man har været med seg på en god eller dårlig dag i det hele tatt. Menneskene i den byen, derimot, er så vennlige, imøtekommende og gjestfrie at en nærmest blir pinlig berørt over av å komme fra Oslo.
Apropos mennesker; jeg fikk ny familie i helgen, jeg! :)
Noen av de møtte jeg for første gang i helgen, andre for tredje. Det er rart, dette med ekteskap. Snu og vri på det alle veier du vil, men å gifte seg er annerledes enn å være samboere sånn sett. Menneskene rundt en blir plutselig offisielt familie. Har - som tilhenger av samboerskapet, da ekteskapet på mange måter har utspilt sin rolle - aldri tenkt sånn på det tidligere. Heldigvis for oss har bror valgt en fantastisk familie å smelte sammen med vår. :)
Søndag ettermiddag satt jeg med en vond følelse i magen. Jeg var utrolig sliten etter helgens begivenheter og det var ikke før rundt 19-tiden ting begynte å halvveis falle på plass sånn praktisk med ryddingen og alt. Det var bare det at jeg skulle være på jobb i Oslo kl. 07.00 den neste morgenen. Jeg orket rett og slett ikke å sette meg i bilen for å kjøre i 7 timer, være hjemme kl 2 eller 3 for så å stå opp kl. 6 og gå på jobb.
Situasjonen krevde en ubehagelig telefonsamtale. En samtale til sjefen hvor jeg måtte forklare at jeg ikke kunne komme på jobb den neste morgenen. Det falt ikke i god jord..
Det endte med at jeg bestemte meg for å få noen timers søvn og heller kjøre direkte til jobb i løpet av natten. Jeg har lite lyst til å fortelle når jeg startet om natten og når jeg var fremme på jobben i Oslo. Rettere sagt, tiden jeg brukte fra dør til dør var overraskende liten og brødrene Solberg ville fått en tåre i øynene om jeg fortalte den..
For de som måtte vurdere å dagpendle fra Ålesund til Oslo, kan jeg bekrefte at det er litt i lengste laget. 57 mil til jobben er langt! Jeg gikk inn døren på jobben kl 07.30 (jeg har fremdeles ikke sagt noe om når jeg startet fra Ålesund..) og startet arbeidsdagen med en følelse av å ha blitt tygget på og spyttet ut igjen.
Jeg sliter enda med søvnmønsteret etter mandagen. Det er tydelig at det er forskjell på å være i 20-årene og 30-årene når det kommer til slike kromspring...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
