Noe har i lengre tid bekymret meg. Jeg tror og føler at hele vår nasjon går på halv fart. Et uttrykk som "Det er typisk norsk å være god" tror jeg faktisk kan byttes ut med "Det er typisk norsk å kanskje gjøre jobben sin". Misforstå meg rett! Dette er ikke enda et innlegg i debatten om sykepenger og antall sykemeldte. Nå snakker jeg faktisk om de som faktisk er på jobb. Eller iallefall er friskmeldte.
Det er lenge siden vi fikk det jeg kaller faghandelens fall. Slakteren på hjørnet er for lengst borte. 90% av de som jobber på bensinstasjoner kan absolutt ingenting om biler - men mye om pølser. De kan faktisk se på 10 meters avstand om en pølse er ferdig stekt eller ikke er varm enda.. Elektronikkmarkedet er ødelagt av inkompetente selgere med selgerprovisjon kun på ikke-annonserte varer på Elkjøp/Lefdal. Og for å toppe det hele ble jeg forsøkt solgt "ekte LOFOTSKREI fra MØREKYSTEN" (tenk på den en stund...) i et av Oslos beste matvarehus.
Så, hva er det som skjer?? Min teori har i mange år vært at Norge har vært velsignet / forbannet med for lav arbeidsledighet, Ja, bra for arbeidstakerne. Ikke så bra for oss generelt. Konsekvensen -som jeg ser det- er at vi i absolutt alle lag av arbeidslivet sitter med folk i stillinger de aldri (!) skulle hatt. For det første er mange underkvalifiserte og for det andre er det liten fare for å miste jobben. Når de da i tillegg ikke bryr seg...
Det er ofte små ting det snakk om, men som betyr så utrolig mye. Folk - både i det private og det offentlige som ikke gidder å ta telefonen eller å ringe tilbake til deg. Én times ekstra opplæring til noen. Og vet du hvem kokker hater mest? Allergikere, for de er ekstra arbeid. Tenk hvor fett Norge hadde vært hvis vi alle hadde gjort det lille ekstra...
Hmmm....
fredag, oktober 13, 2006
Quarten 06 - Del 1 togreisen
Tilbudet om en Quartbillett kom i siste liten, så jeg dro ned alene. Spennende!
Jeg følte meg lur da jeg bestilte billett til – og fikk plass på toget som gikk fra Oslo S i akkurat passe tid slik at det var en halv time fra ankomst Kristiansand til den aller første konserten startet. Det skulle vise seg at dette var litt av et Quart hardcore-tog med stort sett sortkledde festivalentusiaster og musikkjournalister / mediafolk.
NSB kan bruke all verdens TV-tid og hundretusener på reklame med søte oppdelinger av stedsnavn, men faktum er at det fort blir kjedelig å kjøre tog. Spesielt i solskinnet på vei til en festival.. Jeg prøvde en stund å underholde meg selv med først å lese et golfmagasin, deretter med å ta mobilbilder av meg selv i ulike faser av flere nys. Det er jo sånt det blir bra bilder av.
Det beste ble forsåvidt et jeg tok rett etter jeg nøys. Sendte det til venner og kjente som en hilsen fra veien.
Det tok ikke lange tiden, som du forstår, før jeg følte en dragning mot restaurantvognen og en øl eller to. Solen skinte som sagt og jeg var jo tross alt på vei til en festival. Det skulle vise seg at jeg ikke var alene om den tanken. Hadde det vært tillatt med røyking i restaurantvognen hadde nok røyken veltet ut fra det som nå mer lignet en rockepub enn en restaurantvogn på et NSB-tog. Det gikk i ostepølser, peanøtter og Carlsberg rund baut. Jeg var heldig som fant meg en ledig stol og med solen gjennom vinduet på underarmen nøt jeg min kalde øl. Jeg observerte at ølsalget gikk i 5 bokser pr kunde fra en overraskende vakker NSB-ansatt bak disken. Og mens jeg overhørte en engasjert diskusjon om punkens betydning for 80-tallsrocken så jeg noen stakkars barnefamilier som i sin jakt på et sted å sette seg for å spise middag så ut som de hadde havnet i helvete. Jeg var helt klart på vei til Quarten!!
Barna endte opp med hver sin is og det er jo tross alt mye kulere enn en dårlig NSB-middag.
Jeg følte meg lur da jeg bestilte billett til – og fikk plass på toget som gikk fra Oslo S i akkurat passe tid slik at det var en halv time fra ankomst Kristiansand til den aller første konserten startet. Det skulle vise seg at dette var litt av et Quart hardcore-tog med stort sett sortkledde festivalentusiaster og musikkjournalister / mediafolk.
NSB kan bruke all verdens TV-tid og hundretusener på reklame med søte oppdelinger av stedsnavn, men faktum er at det fort blir kjedelig å kjøre tog. Spesielt i solskinnet på vei til en festival.. Jeg prøvde en stund å underholde meg selv med først å lese et golfmagasin, deretter med å ta mobilbilder av meg selv i ulike faser av flere nys. Det er jo sånt det blir bra bilder av.
Det beste ble forsåvidt et jeg tok rett etter jeg nøys. Sendte det til venner og kjente som en hilsen fra veien.
Det tok ikke lange tiden, som du forstår, før jeg følte en dragning mot restaurantvognen og en øl eller to. Solen skinte som sagt og jeg var jo tross alt på vei til en festival. Det skulle vise seg at jeg ikke var alene om den tanken. Hadde det vært tillatt med røyking i restaurantvognen hadde nok røyken veltet ut fra det som nå mer lignet en rockepub enn en restaurantvogn på et NSB-tog. Det gikk i ostepølser, peanøtter og Carlsberg rund baut. Jeg var heldig som fant meg en ledig stol og med solen gjennom vinduet på underarmen nøt jeg min kalde øl. Jeg observerte at ølsalget gikk i 5 bokser pr kunde fra en overraskende vakker NSB-ansatt bak disken. Og mens jeg overhørte en engasjert diskusjon om punkens betydning for 80-tallsrocken så jeg noen stakkars barnefamilier som i sin jakt på et sted å sette seg for å spise middag så ut som de hadde havnet i helvete. Jeg var helt klart på vei til Quarten!!
Barna endte opp med hver sin is og det er jo tross alt mye kulere enn en dårlig NSB-middag.
torsdag, oktober 12, 2006
Papirholderen
Jeg holder på med å pusse opp deler av leiligheten min. Ikke noen totalrenovasjon, men mer en oppfrisking. Behovet er helt klart tilstede. Det er merkelig hvor fort man blir vant til midlertidige løsninger rundt en selv. Dette inkludert badets mangel på dorull-holder. Men nå var handlingens tid inne.
Jeg tenkte en kjapp tur innom kelkoo.no kunne gi meg en pekepinn om markedets innhold. Jeg må innrømme at jeg er svak for alt som er italiensk og det ikke tok lange tiden før jeg var inne på baderomsutvalget til italienske Alessi. Mine øyne falt på en utrolig vakker liten sak. Ordinær pris 850.-! Lekker var den, men paradokset prisen kontra dens bruk - altså hva den egentlig var slo meg. Samtidig følte jeg en slags respekt for dem som hadde tatt seg bryet med å designe noe så flott for noe så simpelt. På en merkelig måte kjente jeg nå en forståelse av respekt og stolthet for den utvalgte toalettrull som skulle få henge der og sole seg i glansen av det flotteste Italia har å tilby. Nesten som en begravelse til sjøs i soloppgangen hvor kisten på verdig måte glir sakte over rekka og ut i havet. Ut i havet, ja.. Men hvilken skjebne ventet dette stolte papir?
Der sprakk tankeboblen! Jeg lukket browservinduet og bestemte meg for å finne noe på IKEA. Der er jo tross alt ingen vits i å hause opp stemningen for en stakkar hvis skjebne er bestemt for altfor lenge siden..
Jeg tenkte en kjapp tur innom kelkoo.no kunne gi meg en pekepinn om markedets innhold. Jeg må innrømme at jeg er svak for alt som er italiensk og det ikke tok lange tiden før jeg var inne på baderomsutvalget til italienske Alessi. Mine øyne falt på en utrolig vakker liten sak. Ordinær pris 850.-! Lekker var den, men paradokset prisen kontra dens bruk - altså hva den egentlig var slo meg. Samtidig følte jeg en slags respekt for dem som hadde tatt seg bryet med å designe noe så flott for noe så simpelt. På en merkelig måte kjente jeg nå en forståelse av respekt og stolthet for den utvalgte toalettrull som skulle få henge der og sole seg i glansen av det flotteste Italia har å tilby. Nesten som en begravelse til sjøs i soloppgangen hvor kisten på verdig måte glir sakte over rekka og ut i havet. Ut i havet, ja.. Men hvilken skjebne ventet dette stolte papir?
Der sprakk tankeboblen! Jeg lukket browservinduet og bestemte meg for å finne noe på IKEA. Der er jo tross alt ingen vits i å hause opp stemningen for en stakkar hvis skjebne er bestemt for altfor lenge siden..
Abonner på:
Innlegg (Atom)
