Gulrota som ble til en halv åker og jeg som tydeligvis var helt på jordet...

Jeg skulle lage en ny variant av min kjøttsaus til pasta basert på noen tips jeg fikk av min gode venn Frank. (Takk, Frank. Den ble farlig god!) Men det var under innkjøpene til sausen all moroa skjedde...

Det som gjør sausen litt unik er at den bl.a. inneholder en reven gulrot. Jeg dro til Obs! Lillestrøm for å gjøre innkjøpene inkl. gulrota jeg trengte. Jeg innså til min irritasjon at jeg måtte kjøpe en hel pose med gulrøtter til tross for at jeg bare hadde behov for én enkelt en.

Det var da jeg i løpet av ett minutt gjorde meg noen verdifulle erfaringer om det norske forbrukersamfunnet og folk. - Akkurat der og da i grønnsaks-avdelingen på Obs! Lillestrøm....

Jeg hadde altså behov for én gulrot, men var nødt til å kjøpe 1 kilo gulrøtter til kr. 12,90. Ok, greit nok.. Det var bare det at det ved siden av 1-kilosposene lå 1.5-kilosposer med gulrøtter til kr. 10,90! Ikke nok med at jeg måtte gå ut av butikken med 1 kilo gulrøtter fordi jeg trengte én, men det var billigere hvis jeg tok med meg enda en halvkilo!

Jeg begynte å le og ristet oppgitt på hodet. Det kom en ganske pen dame på min alder gående forbi meg med handlevognen sin og jeg klarte ikke å la være å forklare den festlige situasjonen.

Reaksjonen jeg fikk var ubetalelig. Hun smilte høflig men var stiv i blikket. Det oppsto en akutt "få meg vekk fra denne gale mannen"-stemning. Hun turte tydeligvis ikke å vike vekk fra blikket mitt mens hun sakte rygget bort fra meg og det påtatte smilet ble bare stivere og stivere. Jeg kunne like gjerne tredd en fersk asparges inn i hvert øre, en cherrytomat i hvert nesebor, tommelen opp i rompa og proklamert at jeg var en personlig venn av gud.

Jeg forlot omsider butikken med 1450 gram for mye gulrot og nok en erfaring om at vi nordmenn ikke skal snakke med hverandre.

NRK sender et glimrende integreringsprogram som heter Migrapolis, men jeg - som mange andre, tror jeg - ser ganske sjelden på det. Der så jeg en gang intervju med ulike utenlandske mennesker som hadde flyttet til Norge. De fortalte at det de savnet mest var å prate med folk. Rett og slett å slå av en prat mens man ventet på bussen osv. Noe å tenke over..

Jeg tror jeg skal begynne å konsekvent prompe når jeg kjører heis. Det skulle iallefall skape en eller annen form for reaksjon blant mine medmennesker. De har i det minste noe å prate om når jeg forlater heisen.