En ny familie, været og litt pendling

Min bror giftet seg i helgen. Det var et utrolig vellykket bryllup med over 100 gjester som gikk over 3 hele dager og brudeparet selv, vertene (mor, far og hennes foreldre) og alle gjestene - meg selv inkludert - var svært, svært fornøyd med arrangementet.

Bryllupet foregikk i Ålesund, så det eneste som tidvis var å utsette på begivenheten - nemlig, været - skulle etter sigende også være sånn. Jeg har aldri vært i Ålesund før, men været kan du få billig av meg. Det ene øyeblikket skinte solen, det neste regnet det sidelengs. Jeg så for meg å gå inn for å kjøpe seg en utepils i solen, men å bli møtt av en snøstorm i det du skulle sette deg ned. "Vestlandsvær" ble jeg fortalt.. Vel, jeg har bodd i Bergen. Der regnet det bare, om ikke annet.

Jeg som gjør mitt beste for å leve i øyeblikket ble direkte forstyrret i knotten av det vekslende været i Ålesund. Man vet liksom ikke om man har været med seg på en god eller dårlig dag i det hele tatt. Menneskene i den byen, derimot, er så vennlige, imøtekommende og gjestfrie at en nærmest blir pinlig berørt over av å komme fra Oslo.

Apropos mennesker; jeg fikk ny familie i helgen, jeg! :)

Noen av de møtte jeg for første gang i helgen, andre for tredje. Det er rart, dette med ekteskap. Snu og vri på det alle veier du vil, men å gifte seg er annerledes enn å være samboere sånn sett. Menneskene rundt en blir plutselig offisielt familie. Har - som tilhenger av samboerskapet, da ekteskapet på mange måter har utspilt sin rolle - aldri tenkt sånn på det tidligere. Heldigvis for oss har bror valgt en fantastisk familie å smelte sammen med vår. :)

Søndag ettermiddag satt jeg med en vond følelse i magen. Jeg var utrolig sliten etter helgens begivenheter og det var ikke før rundt 19-tiden ting begynte å halvveis falle på plass sånn praktisk med ryddingen og alt. Det var bare det at jeg skulle være på jobb i Oslo kl. 07.00 den neste morgenen. Jeg orket rett og slett ikke å sette meg i bilen for å kjøre i 7 timer, være hjemme kl 2 eller 3 for så å stå opp kl. 6 og gå på jobb.

Situasjonen krevde en ubehagelig telefonsamtale. En samtale til sjefen hvor jeg måtte forklare at jeg ikke kunne komme på jobb den neste morgenen. Det falt ikke i god jord..

Det endte med at jeg bestemte meg for å få noen timers søvn og heller kjøre direkte til jobb i løpet av natten. Jeg har lite lyst til å fortelle når jeg startet om natten og når jeg var fremme på jobben i Oslo. Rettere sagt, tiden jeg brukte fra dør til dør var overraskende liten og brødrene Solberg ville fått en tåre i øynene om jeg fortalte den..

For de som måtte vurdere å dagpendle fra Ålesund til Oslo, kan jeg bekrefte at det er litt i lengste laget. 57 mil til jobben er langt! Jeg gikk inn døren på jobben kl 07.30 (jeg har fremdeles ikke sagt noe om når jeg startet fra Ålesund..) og startet arbeidsdagen med en følelse av å ha blitt tygget på og spyttet ut igjen.

Jeg sliter enda med søvnmønsteret etter mandagen. Det er tydelig at det er forskjell på å være i 20-årene og 30-årene når det kommer til slike kromspring...